Elektriske ovner begynte å utvikle seg etter ankomsten av DC-generatorer på 1870-tallet. Tidlige versjoner av vanlige elektriske ovner-som standard motstandsovner, elektriske lysbueovner for stålproduksjon, nedsenkede lysbueovner og induksjonssmelteovner av kjerne-type- dukket opp i løpet av 1880- og 1890-årene.
På 1920- og 1930-tallet, drevet av utviklingen av den elektriske kraftindustrien og introduksjonen av teknologier som nikkel-kromlegeringer og triodevakuumrør, fikk disse ovnene en bredere industriell bruk. Nye typer dukket også opp, inkludert middels- og høy-induksjonssmelteovner, nær-infrarøde ovner og grunnleggende kontrollerte-atmosfæremotstandsovner. På 1940- og 1950-tallet ansporet veksten av sektorer som metallurgi, maskineri, luftfart og atomenergi utviklingen av{11}}store lysbueovner for stålproduksjon (med kapasitet over 50 tonn) og den utbredte bruken av utstyr for induksjonsoppvarming og herding. Denne epoken så også introduksjonen av en rekke nye elektriske oppvarmingsteknologier, for eksempel linje-frekvenskjerneløse induksjonssmelteovner, vakuumbueovner, elektronstrålesmelteovner, plasmasmelteovner, mikrobølgeovner og elektroslaggomsmeltingsovner.
1960-tallet markerte et skifte mot lysbueovner for stålproduksjon med høy-og ultra-høy-effekt, sammen med utviklingen av øseraffineringsovner for sekundærraffinering av smeltet stål. Ovner med kontrollert-atmosfære og vakuummotstand så ytterligere forbedringer og bredere bruk. Fremkomsten av krafthalvlederenheter akselererte utviklingen av middels- og høy-induksjonsovner, mens fjern-infrarøde ovner og laser-basert elektrisk oppvarmingsutstyr ble praktisk brukt. DC elektriske lysbueovner for stålproduksjon begynte å bli industriell bruk på 1980-tallet. 1990-tallet var vitne til utviklingen og distribusjonen av likestrømsbueovner med kontinuerlig lading med høy-temperaturforvarming, dobbel-skalldesign og høy-impedans AC lysbueovner. I de siste årene har det blitt gjort betydelige tekniske fremskritt og strukturelle forbedringer på tvers av ulike typer elektriske ovner for å adressere miljøvern, energisparing og forbedring av produktkvalitet. Anvendelsesområdet for elektriske ovner fortsetter å utvide seg etter hvert som teknologien utvikler seg mot moderne standarder og høye{20}}ytelsesegenskaper.
Kina begynte å produsere elektriske ovner på 1950-tallet, og produserte først små motstandsovner, middels-induksjonsovner og lysbueovner for stålfremstilling. På 1960-tallet ble det utviklet ovner med kontrollert-atmosfæremotstand, vakuummotstandsovner og vakuumbueovner. I løpet av 1970- og 1980-årene økte kapasiteten til individuelle lysbueovner for stålfremstilling til 75 tonn, og forskjellige spesialiserte ovner ble produsert, inkludert kontinuerlige gass-karbureringsovner, ionenitreringsovner, vakuumbrikkeovner, mikrobølgeovner, enkeltovner,{9}} fjernt{10}}infrarøde ovner. På 1990-tallet ble en 40-tonns likestrøms lysbueovn og en 250-tonns LF (Ladle Furnace) suksessivt utviklet og satt i industriell drift.
